Denne fargeklatten av ei gruppe fra badebyen Brighton vakte stor ståhei med debutalbumet Thunder, Lighting, Strike (2004).

Tekst: Victor Josefsen

Sjelden har vel en albumtittel vært mer treffende enn dette, fordi britene lekte seg med alle slags sjangre: indie, hiphop, elektronika, soul, rock og morsomme samples fra TV-serier. Ut av denne miksen oppsto et særegent uttrykk. En fyrig miks med frisk energi som man ikke kunne unngå å bli omfavnet av.

Oppfølgeren Proof of Youth (2007) fortsatte der det gamle slapp, med instrumentale jamsessions, filmsnutter, punk, hiphop, surf og mye annet. Dissa folka har det morsomt, samtidig som de utfører vågale krumspring. Og albumet hørtes mer bearbeidet ut enn det forrige, hvis det nå er mulig å bruke et slikt ord om The Go! Team.

Gruppa består av seks London-hipstere, der to jenter på trommer står for rytmefyrverkeriet. Vokalisten Ninja både turner og sparker karate på scene og står dermed som et symbol på hva The Go! Team på sitt ypperste er: humørfylt med masse positiv galskap og smittende energi.

I 2011 returnerer denne fargerike gjengen med deres tredje album Rolling Blackouts. Dennne gangen har de fått hjelp på vokal fra Satomi Matsuzaki (Deerhoof), Bethany Cosentino (Best Coast), rapperen Dominique Young Unique og Bordeaux’s soveromsballademaestro Lispector. Og selvsagt var Ninja tilbake i full vigør. Rolling Blackouts er både episk, bratty, subtil og søt.

Fire å senere er Brightons partygjeng tilbake. The Scene Between (slippes 23. mars) er The Go! Teams første album på mer enn fire år, og skal være markant annerledes fra noen av deres tidigere slipp, melder Border. Fengende abum igjen fra The Go! Team, sier vi, enkelt og greit. Ian Parton har gått tilbake til røttene sine, noe som innebærer at han skrevet, fremført og produsert låtene på egen hånd.

I 2013 het han Phil T. Rich og ble kåret til Årets Urørt. I ettertid har han gått over til å bruke sitt ekte navn –Arif – som artistnavn, gitt ut en mørk EP og noen singler som du sikkert har hørt på radio. Nå er endelig hans debutalbum HighEnd/Asfalt ute. Jeg møtte en lowkey og sulten Arif på Jæger, der han skulle ha releasekonsert før han skulle videre til Rockefeller for å ha et show med Lil Jon og Juicy. Vi snakket om det nye albumet, inspirasjonskilder, tekster og om hvordan det var å vokse opp med truende nynazister i nabolaget.

Foto: Akam1k3

Du har vært i gamet en god stund nå. Da du var en del av Bankrupt-clicken var det sånn at du allerede da hadde et klart mål om å bli en soloartist med platekontrakt og hits?

Nei, ikke hundre prosent. Jeg har alltid hatt en drøm om å leve av rap, men der og da tenkte jeg at det var kult å rappe og jeg ville imponere chicks og homies. Jeg hadde ikke ballene til å gjøre de tingene jeg egentlig hadde lyst til å gjøre da. Det var ikke ofte jeg følte meg komfortabel nok til å lufte de litt annerledes idéene jeg hadde da. Ikke bare ovenfor gutta, men for meg selv også. Men jeg lærte jævlig mye de årene. Etter hvert så vokste vi litt fra hverandre, det ble  uenigheter om den videre veien. Folk var ikke så gira på å gå den veien jeg foreslo, men det var ikke noen hard feelings, det var en naturlig prosess.

Her kan du sjekke ut Phil T. Rich anno 2009, da han rappet på engelsk. «Min Click» (Bankrupt remix) med Lars Rubix, Phil T. Rich og Rob Banks.

Du har gjort en coverversjon av Bone Thugs-n-Harmony «Thuggish Ruggish Bone». Og på «Lowkey» lånte du flowen til Juvenile. Hva betyr 90-talls hiphop for deg?

Jævla mye. Fetteren min, som var noen år eldre, introduserte meg for G-funk og West Coast da jeg var veldig liten. Han hadde en Shawn Kemp-plakat på veggen (90-talls basketlegende) og han spilte alltid Warren G & Nate Dogg med ”Regulate” og Snoops Doggystyle-album. Da tenkte jeg ”shit, det her er vilt”. (Intervjueren nikker anerkjennende, putter W-er opp i vildens sky). Jeg var barneskole-kid og de på skolen var mest opptatt av Absolute Music på den tiden, men det var én kompis av meg som elsket 2Pac. Han hadde Greatest Hits-albumet og hørte på det på discman hele tiden. Han lot meg låne den ene ørepluggen hvis jeg sa ja til å holde discmanen. Den måtte holdes stille så CD-en ikke skippet. Etter det var det bare Pac som gjaldt, jeg ville ikke høre på Biggie siden de var fiender. Det var flere år hvor jeg omtrent kun hørte på 2Pac.

Så flytta vi fra Skullerud til Bærum og jeg begynte å henge med en som het Kim, som jeg kjente litt fra før. Han introduserte meg for Mobb Deep og East Coast. Jeg hadde lovt meg selv å aldri høre på Jay Z og Nas, siden 2Pac disset dem, men nå ga jeg dem en sjanse og tenkte ”whoah, dette digger jeg”. Etter det flyttet jeg til England og der hørte de bare på grime eller sørstats-rap. Jeg gikk på en gutteskole i Manchester og vi pleide å slåss mot en annen skole. Vi digget No Limit Records, de digget Cash Money Records. Vi var 15-16 år, kjøpte fake No Limit Records-kjeder og dro for å slåss mot den andre skolen. Men når jeg først hørte ordentlig på Cash Money begynte jeg selvsagt å digge dem også.

Da jeg flytta hjem til Norge så var det en kompis som viste meg Petey Pablo og sånn, og vi begynte å kjøpe CD-er på Benni’s Musikk på Aker Brygge. Der så jeg Lil Waynes Tha Block Is Hot. Alle andre rappere jeg hørte på var ”gamle”, men han var på min alder. Og han hadde fletter, sånn som meg. Jeg kunne relatere. Jeg var også glad i Nelly og St. Lunatics, og ikke minst Bone Thugs-n-Harmony. Jeg lærte meg tekstene deres og rappet dem og det var litt der det starta for meg. Folk oppfordret meg til å begynne å rappe. De fikk med seg at jeg lærte meg tekster fort og kalte meg ”Lyrics.com” og sånn shit.

Sjekk ut Phil T. Richs coverversjon av Bone Thugs-n-Harmonys «Thuggish Ruggish Bone» fra 2011. Her rapper han på norsk. https://www.youtube.com/watch?v=p-5Bst91h_A 

Og her er videoen til Lil Waynes første hit, «Tha Block Is Hot» (Cash Money Records) fra 1999, produsert av Mannie Fresh.

Begynte du å freestyle først eller skrev du tekster?

Jeg freestylet mest og jeg sugde noe jævlig. Men hver gang jeg klarte å rime noe som helst så fikk jeg respons fra gutta, de synes det var fett. Egentlig er jeg en type som dropper ting hvis jeg ikke får det til med en gang, men rap tok det lang tid før jeg ble god på. Jeg husker at mamma kjøpte den diktsamlinga til Pac (The Rose That Grew From Concrete) og at jeg leste i den og så hvordan han strukturerte ting. Da begynte jeg å få litt mer mestringsfølelse på tekstene.

Har du ett favorittalbum fra 90-tallet?

Hmm, det er vanskelig. Men Doggystyle (Snoop Doggy Dogg) er i hvert fall høyt der oppe.

På det nye albumcoveret ditt er et av elementene en W. På vegne av Norges West Coast mafia så må jeg spørre om hva bakgrunnen er for å ha «duben» er på coveret?

Det er Pac. På albumcoveret har jeg ikoner som 2Pac, Michael Jordan, Grace Jones og Jimi Hendrix, og så har du plutselig meg i den miksen. Jeg passer egentlig ikke inn der i det hele tatt, men de menneskene har vært med på å forme meg. Jeg driter i Janteloven og plasserer meg ved siden av Jimi Hendrix.

Den teksten som umiddelbart gjør mest inntrykk på albumet ditt er introen, der du forteller om faren din som var dopdealer og den kjente nazisten Joe Erling Jahr som bodde i hooden din. Hvor mye ble oppveksten din preget av å ha nazister i nabolaget?

Det var egentlig ganske jævlig. Det blir ofte til at jeg prøver å gi inntrykk av at det ikke var så big deal når jeg snakker med folk om det, men når jeg tenker ordentlig tilbake så husker jeg at jeg var pissredd. Det skjedde flere ganger at de plaget oss. Vi bodde først på Bogerud før vi flyttet til Skullerud, men jeg fortsatte å gå på den samme skolen, så jeg hadde et stykke å gå. Mamma ville ikke at jeg skulle begynne på Rustad skole fordi hun ville at jeg skulle gå på en skole der det var en god miks av norske og folk med innvandrerbakgrunn. Så når jeg gikk til skolen så gikk jeg fra Skullerud til Bogerud/Bøler. Uansett, det var en gang vi hadde juleball på skolen da jeg gikk i fjerde klasse eller noe sånt. Jeg hadde tatt på meg dress og følte meg fresh. Ute var det bekmørkt og jeg begynte på veien mot skolen. Plutselig kjørte det en bil opp på siden av meg og noen skreik ”vi skal drepe deg, din jævla neger!” Og det der var kanskje tiende gang noe sånt hadde skjedd. Jeg kjente at hjertet mitt stoppet opp og så snudde jeg meg og løp for harde livet. Bilen kjørte da fort etter meg og de var truende og fucka med huet mitt. Jeg kom meg hjem mens hjertet banket av redsel og mamma lurte på hva som hadde skjedd. Men jeg ville ikke si noe til henne. Jeg tror hun skjønte hva jeg hadde opplevd. Mora til en kompis kom og henta meg, så jeg kom meg på juleballet til slutt.

De nazistene bodde på Bøler og de pleide å kjøre til Bogerud og Skullerud for å fucke med folk. De gikk på videregående, vi gikk på barneskolen. Jeg husker jeg var med en kamerat hjem etter skolen og spilte Tekken på Playstation 1. Så kom broren hans og brorens nazi-kompiser hjem. De begynte å skjelle ut kompisen min og sa: ”Hva faen driver du med? Henger’u med niggere og sosialister?” Jeg ante ikke hva sosialist betydde og gikk hjem til mamma og spurte om jeg var en.

Den greia der prega oss en del. Og når mamma foreslo at vi skulle flytte så tenkte at jeg det var helt cool. Jeg tror Benjamin ble drept året etter at vi flytta.

Fikk du en følelse av at det kunne vært deg?

Ja, faktisk. Det bodde utlendinger på Bøler også, men det var flere på Bogerud og Skullerud, og hvis de ikke fant noen der så kjørte de enda lenger…til Holmlia. Der de fant Benjamin den dagen. Heldigvis så virker det ikke som det er noe aktiv nazi-miljø der i dag. Når jeg drar tilbake til den gamle hooden så virker det ikke som kidsa som jeg prater med er noe preget av det på noen som helst måte.

Tilbake til musikken. Min favorittlåt på albumet er banger’n «8Ball». Hva er grunnen til at låta heter det? Er det bare en metafor for at låta er dope?

Fett at du digger den, det er min favorittlåt fra skiva også! Tittelen spiller egentlig på alt du forbinder med 8Ball – spill, dop, rapperen. Jeg prøver meg på en litt MC Eiht-inspirert flow inne i førsteverset. (West Coast-legenden MC Eiht griper for øvrig etter en 8Ball på coveret til We Come Strapped fra 1994).

(Intervjuet avbrytes av en kar som tilbyr seg å kjøpe mat til Arif. Rapperen er like sulten som sin nyeste single og blir gira. Han går for en Whopper, med onion rings, fries og cola.)

Hvem har laget beaten til «8Ball»?

Axxe (Aksel Carlson), samme som gjorde ”Lowkey” og mange av mine andre låter. Han er min Mannie Fresh, jeg kaller ham bare Axxe Fresh. Jeg tror vi faktisk har åtte forskjellige versjoner av den låta, med forskjellig oppbygning. Jeg synes den første versjonen av beaten var bangin’, men han ville jobbe mer med den. Han og min andre produsent Fillip tok den til neste nivå. Jeg synes de klarte å kombinere det å ta ting tilbake til de gamle sørstatsgreiene og samtidig høres 2015 ut. Vi er sånn som deg, vi prøver ikke å skjule hva vi er inspirert av, men gjør samtidig en egen greie.

Ja, referansene er tydelige på albumet, både til eldre ting, men også til nyere artister, som Future.

Absolutt. Norske rappere kan late som om de ikke er inspirert av amerikansk rap, men det er bullshit. Dette albumet er min tolkning av en musikksjanger som jeg elsker.

Foto: Akam1k3

Du liker å bruke amerikansk hiphop-slang i låtene og har ofte referanser til andre rap-låter. På «Sulten» har du for eksempel en referanse til Pimp Cs klassiske «Polo/Hilfiger»-linje, noe en gjennomsnittlig P3-lytter neppe catcher. Går du bare i studio og klikker på tracks eller er du bevisst på at den og den låta er ment for gatene mens andre er for radio?

Nei, jeg tenker aldri ”nå skal jeg lage en hit”. Jeg har av og til forsøkt å gjøre det, men det har bare fucka opp viben. Det handler først og fremst om å være true to yourself. Hvis jeg ikke hadde vært det så hadde jeg aldri skiftet artistnavn, aldri gitt ut den forrige EP-en. Jeg gjorde det egentlig bare vanskeligere for meg selv. Litt sånn: ”Dere kjenner meg som Phil T. Rich. Dere har sett meg på TV og jeg har vunnet Urørt, men fuck det, jeg heter Arif nå, jeg.” Det er mange som har sagt at de synes Phil T. Rich er et kulere navn og som ikke skjønner hvorfor jeg skifta. Men jeg må være meg selv. Jeg er hypp på å være i dette gamet noen år og sette mitt preg på det.

Når du drar rundt og spiller er det sånn at folk rapper med på de linjene, selv om de kanskje ikke forstår dem? Jaja, det er det som er fett. Å se folk som du vet ikke skjønner en dritt av det du sier, men som likevel føler viben. De er skikkelig med på ”Lowkey” når jeg spiller den live. Vi hadde ingen anelse om at det skulle bli en sånn låt som folk lærte seg. Vi starta egentlig med fire forskjellige refrenger på den og så blandet vi det sammen til ett.

Det er til tider ganske utydelig diksjon på albumet. Selv jeg, som hører mye på rap, skjønner ikke alt du sier.

Hehe. Det er mange ganger jeg selv hører på det jeg har spilt inn og tenker, shit, her høres jeg altfor «svarting» ut. Da prøver jeg å spille inn verset på nytt og noen ganger går det, andre ganger ikke. Vi beholder det som føles best.

I det siste har jo Young Thug blitt populær til tross for at ingen skjønner noe som helst av hva han sier, så kanskje det uansett ikke er så farlig om folk ikke får med seg hvert ord?

Haha, sant. Men det er ikke bare at folk ikke hører hva jeg sier, det er noen punchlines som er litt vanskelige å forstå. På ”8Ball” rapper jeg for eksempel om Paralympics/Parra-lympics, det er ordspill fordi ”parra” er svensk/dansk hood-slang for penger. Jeg må nok skrive noen forklaringer på Rapgenius.com, hehe.

(Intervjuet avbrytes igjen, denne gang av Magdi fra Karpe Diem, som gjester låta ”Villsvin” fra HighEnd/Asfalt. De skal snart i gang med soundcheck og spille låta på releasepartyet. Det er ikke alle rappere som får Magdi med som gjest på albumet sitt.)

Kan du utdype hva låta «Villsvin» handler om? Handler den om noen ekte damer? Et par linjer derifra er sanne, men egentlig har jeg samlet røverhistorier fra mine homies og sydd det sammen. Jeg prøver å gjøre det ganske ofte, prøver å inkludere mine homies. De er en del av prosessen, de er med i studio, de er med på show og de gir meg råd. Den låta der bare skjedde. Jeg synes beaten høres ut som noe ukrainsk karusell-musikk fra 80-tallet. Vi gjorde låta på tjue minutter.

Er ”villsvin” er begrep du bruker til vanlig?

Litt innad i clicken min. Jeg bare sa det i studio og Axxe synes det hørtes fett ut. ”Den chicken der ligner på et villsvin”, liksom. Men det er ikke et uttrykk som mange bruker.

Men nå som albumet gis ut så kommer ”villsvin” til å ta av?

Jeg håper det, ass! Det hadde vært fett. Axxe mener at hele Oslo kommer til å begynne å si det.

Jeg hørte linja der du snakker om at du ikke har ”Idol-manager” og at du ikke lager ”OL-låter”. Da er det lett at tankene går til Kaveh. Hvordan er forholdet ditt til han?

Vi er good. Hvis jeg virkelig skulle ha disset ham så hadde jeg ikke holdt noe tilbake. Jeg holder ikke noe tilbake ellers i musikken og driver ikke med snik-dissing. Jeg fortalte han om den låta før albumet kom og han sa det var null problem. Den låta handler mer om en vei jeg hadde muligheten til å velge, men som jeg ikke valgte. Jeg gjør det som føles riktig for meg, andre får gjøre det som føles riktig for dem.

Det der er også en låt der jeg payer homage til de som kom før meg. Den linja om at jeg ”røyker på noe grønt og noe lilla som Donatello” er en Lars Vaular-linje fra tida da han var med i Tier’n og Lars. Det er en låt der jeg viser respekt til folk som han, Madcon og Karpe. Takk til de som åpna dørene.

Hva er dine mål for dette albumet?

Jeg føler at denne utgivelsen representerer min personlighet veldig godt. For første gang har jeg har klart å samle mine tanker og hva folk rundt meg tenker. Og soundmessig så synes jeg at vi har klart å skape noe nytt, men med elementer av ting som du kanskje har hørt før. Målet er egentlig å nå ut til alle mulige mennesker. Både i Norge og i Sverige, Danmark, whatever. Jeg forventer ikke at alle skal like det. Gi det en sjanse, gi det to-tre lyttinger. Hvis du ikke fucker med det, så kanskje jeg fanger deg neste runde.

Foto: Akam1k3

Angelica’s Elegy er over, men vips: Gold Celeste er et nytt psychpopband inspirert av krisp lo-fi fra 60-tallet, eksentriske eventyrere fra 70-tallet, uavhengige do-it-yourself indiefolk og motstrømshiphop’erne fra 80- og 90-tallet, melder Riot Factory.

Før albumet slippes til høsten blir Gold Celeste med Dråpe på norgesturné i mai og debutsingelen er rett rundt hjørnet.

I en hilsen på Facebook skriver Angelica’s Elegy følgende:

«Hi friends! We hope with this update to reach every single one of you!

After 5 years of soul-searching and constantly working on music in a hermit-like state, we’re ready for the next chapter; the coming release of our new full-length album!

The last two years we’ve been continuously producing music for the album, with it’s completion not only marking the end of an era, but the start of something beautiful.

In that regard we want everyone to know that from here on out our music and future endeavors will go by the name of Gold Celeste!

NB: This will be the last post from us on this page.

Golden times, celestial vibes.

Peace and love from Eirik, Simen and Petter.»

Gold Celeste har produsert og mikset debutalbumet selv ved hjelp av gammelt og rart innspillingsutstyr funnet i bruktbutikker, internettets avkroker og enda særere steder. Et gjennomført autentisk sound fritt for snarveier, melder Riot Factory videre og fortsetter:
 
Første singel fra Gold Celeste kommer midt i mai, men det er mulig å få en magefølelse av hvordan framtiden høres ut ved å se bandets mystiske teaservideo.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Sjekk også:
 
Fuse And A Spark fra Angelica’s Elegy
Musikk som bør lyttes til på vinyl i en kjellerstue fra 70-tallet

En knytnæve i luften og en energi som fik blodårene til å poppe frem. Silvana Imam er en kunstner med imponerende styrke, selv om koncerten i korte øjeblikke blev lidt ufokuseret.

Tekst & foto: Nikolaj Blegvad – www.nikolajblegvad.com

I en tyk tåge af røg og med et bagtæppe af røde roser, tordner den dybe bas frem, hvorpå Silvana Imans stemme høres, før hun viser sig for publikum.

Det er lyden af sangen «Jag är en fakkin gee», som er begyndt. Hun bevæger sig selvsikker ind på scenen og ud gennem røgen til et jublende publikum, mens hun rapper «Ah det är dags att någon sätter standard. Jag är en fakkin gee, vem annars?». Ja, hvem ellers? Hun fik dette spørgsmål af den norske musiker Sondre Lerche, da han som et indslag i en interviewrække tidligere på dagen snakkede med den svenske rapper. Hun er klar over, at hun er den eneste musiker i Sverige, som gør det hun gør, men hun forstår ikke hvorfor. Ifølge hende selv er det ikke unikt og enestående, og hun håber, at der vil være andre, som vil bruge musikken og udtale sig åbent og ærligt, når det kommer til både politik og seksualitet.

Fra scenen møder hun publikum med en stærk kontakt lige fra begyndelsen. Hun viser sig frem med cool attitude og giver sig 100 procent hen til musikken, mens hun trækker en rød elefanthue over hovedet som en kommentar til Pussy Riot, når hun rapper sig videre gennem koncertens anden sang, «I.M.A.M.», hvor hun omtaler sig selv og sit crew som «Simone De Beauvoir soldiers».

«Det var meningen dette skulle være årets pride-sang, men den var for hård. Hvis jeg siger, det er årets pride-sang, så skal det fandme være det!», brøler hun ud til publikum, som svarer igen med vilde og bekræftende råb. Med disse ord præsenterer hun sangen «IMAM COBAIN», hvori hun bruger et sample med Kurt Cobains parole til alle evt. sexistiske, homofobiske og racistsike folk blandt Nirvanas fans med ordene «Leave us the fuck alone! Don’t come to our shows and don’t buy our records.».

Hun arbejder bevidst med at bryde regler og normer, og så bruger hun samtidig hiphop’en til det, den er skabt til. Nemlig til at hæve stemmen, løfte blikket og tale ud om ting, der går hende på og om alt, hvad hun har på hjertet.

Hun spejler samfundet omkring sig. Hun har noget at sige, noget at byde på, og det er det, der gør hendes musik til noget ægte og uprætentiøst.

Hun vrister sig løs af samfundets normtvangstrøje og svarer igen, som når der mellem numrene kører samples fra interviews med ord som «Hvordan føles det at være en selvstændig kvinde? Du er homoseksuel.». Som svar på tiltale fortsætter hun med sangen «I Min Zon» og nedbryder patriakatet med ordene: «Vi måste bestämma oss nu. Vi ska visa vart skåpet ska stå. Hur vi än försöker kategorisera, gruppera och ordna faller vi ändå utanför ramarna. Vem spände dom här ramarna? Det finns inga ramar. Allt är en konstruktion. Och patriarkatet måste störtas. Det enda äkta vi har är våra drömmar.»

Cirka halvvejs i koncerten mister hun dog grebet lidt om formen på sin optræden, som da et par rappere fra hendes crew, blandt andet Adam Tensta, træder ind og overtager scenen. Som tilhører mister man forbindelsen til hovedpersonen, som ellers var så godt i gang.

I tillæg bliver det lidt endimensionelt med backtracks fra en DJ, som står gemt bag et stort sort tæppe. Det er nok værd at huske på, at hun er relativt ny i gamet, og hun beviser uanset, at hun har et udrtyk, som er værd at lægge mærke til og lytte nærmere på.

Hun leger med konventioner på flere niveauer, og hun balancerer det enkle og klare udtryk overbevisende, uden at det falder over i det banale. Silvana Imam er en vigtig stemme på nutidens rapscene, og med hendes egne ord, er hun «a fakkin gee».

Anmeldelsen er publisert i Gaffa

 
Lars Vaular spilte i Øyas teltscene Sirkus fredag 14. august og imponerte anmelderne i hovedstadsavisene. «Lars Vaular var helt amazing. Jeg har aldri sett han bedre live», sier Dagbladets anmelder Sandeep Singh. «Øyas høydepunkt», skriver Dagsavisens anmelder Espen H. Rusdal. Her er bilder fra den kritikerroste konserten.

Teskt: Victor Josefsen
Foto: Tommy Østby

Klish slipper i dag sin nye låt «Dobbeltgjenger», produsert av fast samarbeidspartner Sorte Beats og mikset av like faste Poppa Lars. Låten fortsetter i samme spor som «Katta & Hunda» fra i sommer, og kombinerer hardhet i beats og naiv sang om lite naiv tematikk, melder sistesteg.

Låten sammenligner bruken av dobbeltgjengere i tryllekunst og dobbeltgjengere sånn ellers i livet. Den handler om å ta etter andre, om å stå utenfor og ikke slippe inn på steder, om å ta på seg roller og om å fantasere om pengene man skulle ha kvittet seg med hvis man hadde dem, melder sistesteg videre.

«Dobbeltgjenger» er tredje single fra Klish på kort tid. Album ventes i nær fremtid.

Sjekk også:

Klish: Opphengt i Whitney og Jurassic Park

Ny musikk og video – Klish feat. Oter «Fyring Fighting Fucking» (prod. Poppa Lars)

Øya-aktuelle Oral Bee og venner ute med ny, animert musikkvideo til låten «NamNam»

Scarface 

«Deeply Rooted»

(Let’s Talk Records)

5/6

Det har vært et godt år for fans av 90-tallets hiphop-guder. Dr. Dre slapp sitt første album på 16 år i august og i september kom Scarface med sitt første på sju år. Her er en sen anmeldelse av en av årets beste utgivelser.

Scarface sitt forrige album, Emeritus (2008), var nok det slappeste studioalbumet han har gitt ut. I selvbiografien Diary Of A Madman, som kom ut tidligere i år, forteller han at arbeidet med det albumet var lite lystbetont og at han laget det for å komme ut av kontrakten med Rap-A-Lot Records. Til tross for at han i nye intervjuer bagatelliserer feiden med Rap-A-Lots mektige boss J.Prince, så kommer han med flere bitre utbrudd mot sin tidligere sjef i boka. Han hevder å ikke ha fått mer enn lommerusk for storselgere som The Diary og Untouchable, album som lå på Topp 10 på Billboard-lista, og skriver at J.Prince ofte tuklet med låtene etter at Scarface hadde levert dem inn (blant annet la han til gjesteartister). At Scarface fikk kontrakt med Def Jam på starten av 2000-tallet og ga ut suksessfulle The Fix der, for å så gå tilbake til Rap-A-Lot og gjøre en ny deal med dem, får han ta på sin egen kappe. Albumets første tekstlinjer er da også You win some, you lose some/life in a nutshell (på banger’n «Rooted»).

Uansett, nå er han uavhengig og kan gjøre som han vil. Han mener selv at dette er det beste han har gjort, og det er ingen tvil om at rappingen, tekstene og produksjonene her er av en standard som få kan følge. En rapper som Ice Cube er nå kun en skygge av sitt gamle jeg, mens Scarface aldri har «falt av». Han høres alltid ut som om han mener det og vokalen er fortsatt ekstremt tøff (sjekk bare stemmebruken på «Dope Man Pushin'»!).

Tekstmessig er det få som kan henge med ham og det er vanskelig å komme på rappere som har like stor bredde. På Deeply Rooted rapper han om typiske Scarface-temaer som tysting, depresjon og selvmord, men han forteller også om dysfunksjonelle par-forhold («Keep It Movin»), hva han ville gjort hvis han var Gud («God») og en låt handler om moren hans («You»). Produksjonen er ekstremt solid. Han har jobbet med sin gamle samarbeidspartner N.O. Joe (UGK, Ice Cube, Devin the Dude) og det høres helt rått ut. Lydbildet er stort, både mykt og hardt, og litt orgel her og der gir den gode «dirty south»-følelsen. N.O. Joe, Scarface, Tone Capone og Mike Dean stod bak lyden på mange av Face sine top notch utgivelser fra 90-tallet. Mike Dean har de siste årene blitt den faste co-produsenten til Kanye West, men har tatt seg tid til å levere en tøff mafioso-instrumental som brukes som intro og outro her. Et Scarface-album uten en dramatisk intro ville blitt feil.

Det som trekker litt ned for min del på Deeply Rooted er at flere av refrengene er halvslappe. En fin beat setter tonen, Scarface leverer alltid, men så var det refrenget. På «God» gauler John Legend av full hals på en melodi som ikke fester seg. På «Anything» gjør Rich Andruws det samme (kunne ikke Scarface fått inn Devin the Dude her?). Cee Lo treffer ikke helt på «You». Og på «Exit Plan» leverer Akon et av sine gamle autopilot-refrenger.

Heldigvis bidrar Z-Ro med to fete refrenger, på tøffe «Fuck You Too» og «Do What I Do» (hvor også Rick Ross og Nas er med). Og Rush Davis synger fint på singlen «Steer».

Den gamle pitbullen prøver noen nye triks her også. På gitar-balladen «Mental Exorcism» rapper han – uten trommer – om de mange tvilsomme drapene på svarte utført av hvite politimenn i USA de siste årene. En ung Scarface ville rappet om det samme på en aggressiv og hard beat, men det rolige bakteppet på «Mental Exorcism», og fraværet av banneord, gjør at han fremstår som mer oppgitt og reflektert enn illsint. Han er en grown-ass man. Den poppete «Voices» (stemmene i hodet har ikke forsvunnet, 24 år etter at han skrev klassikeren «Mind Playing Tricks On Me») høres ut som den kunne fungert for Shania Twain eller The Corrs (!). Det er litt spesielt å høre gangsteren fra 5th Ward på en sånn type låt, men jeg synes det fungerer overraskende bra.

På den gospel-inspirerte «All Bad» høres den ofte dystre rapperen gladere ut enn jeg har hørt ham tidligere. I smile, because it’s not all bad. Over piano og orgel ser jeg for meg Scarface på prekestolen i kirken, med et hvitkledd kor ved sin side. En gladlåt, som understreker bredden til Deeply Rooted.

I 2015 er strømmen av nye hiphop-utgivelser konstant. Nesten hver dag kommer det en single, mixtape eller et album som jeg vil sjekke ut. Det blir mye bruk og kast og det er få utgivelser som holder interessen fra topp til tå. Deeply Rooted kan høres fra begynnelse til slutt, og det er vanskelig å gå lei av albumet. Det er bare å bøye seg i støvet for legenden, som fylte 45 år niende november.

Nalband er opptatt av å holde det ekte. Rapperen fra Stovner opptrådde på USAGT – debattarena for ungdom på, nettopp, Stovner 26. november. 

Tekst: Gjertrud Øvland
Foto: Nora Homleid

Kan du først fortelle litt om deg selv og musikken din?
– Yes! 17 år gammel musiker oppvokst i Groruddalen, Stovner. Jeg begynte å rappe når jeg fikk vite om etterskole-tilbudet HipHop101 med Jonathan Castro. Etter flere måneder i studio ga jeg opp fotballdrømmen og begynte å ta musikken seriøst. Nå jobber jeg med min debutskive. Et minialbum som skal slippes etter nyttår!

Musikken min er ekte. Aldri solgt en løgn. Shoutout til Karpe!

Mange rappere har et artistnavn, men det har ikke du. Hvorfor ikke?
– Burde jeg ha det? Jeg har valgt å bruke Nalband, fordi jeg føler det er meg. Musikken min er ekte. Aldri solgt en løgn. Shoutout til Karpe!

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Du er bare 17 år, men du har allerede prøvd deg på å være manager, blant annet for Yomi som også har opptrådd på USAGT. Hvordan skjedde det at du begynte som manager?
– Er 17, men ser ut som 23. Haha! Er ikke akkurat manager for Yomi, men jeg følger han opp når det kommer situasjoner hvor noen vil for eksempel booke Yomi.

Du har deltatt på UKM.  Hva har det gitt deg?
– Jeg meldte meg på UKM i 2013 hvor jeg kom videre til landsmønstringen i Larvik. Da skjønte jeg at jeg må fortsette.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Hva er planene dine framover?
– Bli norges beste rapper og ta over musikkbransjen. Slippe masse musikk og tjene svarte penger <3

Det får politikerne tenke på …

Du spilte nylig på Stovner bibliotek under USAGT – debattarena for ungdom, Deichmanske biblioteks store satsning på ungdom. Der var temaet: «Fritt skolevalg? Ungdom og økonomi». Hva mener du kan gjøres for ungdom å få bedre økonomi?
– Jeg lurer på det samme spørsmålet ofte, men kommer dessverre ikke til et svar. Det får politikerne tenke på …

Det er mye bra norsk musikk for tiden. Kan du tipse oss om noen band mener du vi bør sjekke ut?
– Er for mange å nevne, men se opp for Jonas Benyoub, Temoor, Yomi!!

Sjekk også:

Nalband på Urørt

Yomi aka YOMi BAI$A aka Trap Prince – Liten kid med store ambisjoner

Purity Ring på Rockefeller 9. november 2015. Foto: Tommy Østby

Purity Ring føles ekstremt trendy og tidsriktig. Fusjonen av drømmende glassklar popvokal og tunge, suggerende elektroniske beats er vel noe av det som kjennetegner vår tids musikalske trend, i alle fall innenfor det populære segmentet de siste årene.

Forskjeller er der riktignok. Der indiefolket flokker seg rundt artister som Grimes, Twin Shadow, The Knife og Active Child, velger den gemene hop gjerne først og fremst Robyn og Madonna. Uansett synes den elektroniske popmusikken å ha beveget seg mot sentrum av vår smakskjerne og har fått en voldsom appell.

Slik er det vel med musikk som glir like godt inn til nattklubbens svette dansegulv som til kjøpesenterets sitt i utgangspunktet mer avdempede natur.

Om Purity Ring blir nevnt i den musikalske kanon nedtegnet om vår tid skal være usagt, men under ett bakteppe av elektroniske beats og klangfulle pianotoner leverer Megan James (vokal) Corin Roddick (produksjon) ett nesten skamløst fengende album. Albumet føk i mars inn på topp på Billboards liste for elektonika/dance og den kanadiske duoen har blitt en yndig samarbeidspartner for flere hiphop-artister.

ANOTHER ETERNITY (4AD, 2015) er vel så mye pop som elektronika. I front står Megan støtt og stødig med en svært behagelig stemme som nekter å la seg styre av de ofte viltre pompøse knyttnevene i bakgrunnen. Og det er nettopp den kontrasten mellom den myke fronten og den mørke omslutningen som gjør dette ekstra hørbart. Aller best er duoen på listetopperen “Bodyache”, en melodisk genistrek som lett kunne fått plass på en av de senere Robyn-platene. Andre ganger, som på “Begin Again” og “Stranger Than Earth”, går instrumenteringen mer i en intrikat retning uten å miste fokus på den gode melodien.

ANOTHER ETERNITY kan være din kompanjong i nattens mulm og mørke eller din opplysende kamerat en het sommerdag. Eller sagt med andre ord: Purity Ring er musikk for både hipstere og hvermansen.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Anmeldelsen er hentet fra Musikkbloggen – Bergen Offentlige Bibliotek
Tekst: Arild Ness

Sjekk også:

Purity Ring på Rockefeller 9. november 2015. Foto: Tommy Østby

Purity Ring på Rockefeller – strålende scenografi

Foto: dpa

Bushido, eller Anis Mohamed Youssef Ferchichi som han egentlig heter, ble født i 1978, har tysk mor og tunisisk far, men regner seg som tysker og berliner – han elsker Berlin så høyt at han har tatovert navnet på armen og har hatt ambisjoner om å bli borgermester i byen.

Bushido er den selvutnevnte kongen av tysk gangsterrap, og det er ikke usannsynlig at han er en av verdens beste rappere. Han har en god, voksen og maskulin stemme og skriver bra tekster – ordene «Scheiße» og «Huhrensohn» dukker ofte opp, men det er som det skal være, ukvemsord hører med i denne musikksjangeren og han setter ord på et liv mange kjenner seg igjen i. Han har vært beskyldt for å være homofob, misogynist og rasist og har et macho image. Tekstene, som oftest omhandler ham selv, fremføres ofte i et kraftig lydbilde av elektronisk musikk.

Bushido har vært rapper nummer en i hjemlandet Tyskland siden det store gjennombruddet med det fjerde albumet Electro Ghetto i 2004 (han har albumtittelen tatovert på armene). Han har sitt eget plateselskap, Ersguterjunge, og har fått utviklet sin egen logo som han har tatovert på halsen. Han har arbeidet målbevisst med å bygge varemerket Bushido for å få den posisjonen han nå har i tysk rap. Her er tittelsporet på Electro Ghetto som er en av de aller beste låtene hans og definerer ham som rapper:

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Både Bushido og musikken hans har vært omstridt. Han har blitt anklaget for plagiat av blant annet Madonna og det norske bandet Dimmu Borgir, han er beskyldt for å ha forbindelser til mafiaen gjennom Arafat Abou-Chaker og for angivelig å hylle Adolf Hitler i en av tekstene. Han har provosert ved å poste kart på Twitter hvor staten Israel er visket ut, han har uttrykt lyst til å ha sex med Angela Merkel, han har vært i konflikt med andre rappere, ofte i årevis. Det har altså ikke vært stille rundt ham.

Han har blitt omtalt som Tysklands svar på Eminem, og, i likhet med Eminem, er livet hans og den lange og vanskelige veien fram mot den enorme suksessen blitt film, Zeiten ändern dich (2010), hvor han spiller seg selv. Det er også skrevet en autorisert biografi om ham. Han mottok Bambi-prisen for sin innsats for integrering og er et stort forbilde for tysk ungdom med såkalt utenlandsk opprinnelse. Zeiten ändern dich er også tittelen på hans sjuende album. Der finner man låten «Alles wird gut» som, i likhet med flere av tekstene hans, oppfordrer ungdom til å forlate et destruktivt levesett og heller følge og leve ut drømmene sine – musikkvideoen består av klipp fra filmen:

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Bushido har brukt berømmelsen og medgangen til å hjelpe fram mindre kjente rappere og har samarbeidet med de fleste navn i tysk rap, f. eks Sido, Fler, Ekofresh, Saad, Ali Bumaye, Kay One og ikke minst den gresk-tyske rapperen Shindy, som velfortjent, sammen med Bushido, nå er helt i toppsjiktet i tysk rap, ikke minst fordi han er genierklært som tekstforfatter.

Det synes å være en tradisjon innen rap å skrive minst en disslåt om andre rappere. Bushido hjalp fram den unge og ukjente artisten Kenneth Glöckler, kjent som rapperen Kay One. Bruddet og krangelen mellom dem er en trist og bitter sak som har vært en årelang føljetong i tysk media. Låten som disser Kay One, «Leben und Tod des Kenneth Glöckler», var er i over ti minutter og har over 33 millioner avspillinger (!) på Youtube:

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Albumet Classic, som er et samarbeid med Shindy, har ført til debatter og konspirasjonsteorier, det er blant annet framlagt påstander om at Bushido og Shindy avslører at de visste om planene om et terrorangrep i Paris i november i sangen «Brot brechen»:

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Forklaringen på referansene til november i teksten er trolig ikke mer spennende enn at albumet ble planlagt utgitt 6. november. Som de andre tekstene, handler også denne om dem selv og deres rolle og posisjon i rappen. Ytterligere spekulasjoner har blitt til av at det i videoen til låten «Gott sei Dank» er bilder av Paris og eiffeltårnet. Videoen er dessuten filmet i en bygning i Nürnberg som ble brukt flittig av Hitler. Albumet Classic skiller seg fra tidligere album, lydbildet er variert, men rotete og støyende i forhold til de mer fengende låtene på foregående album, videoene grenser til det ubehagelige og urovekkende, slik som tittelsporet:

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Classic er det mest omdiskuterte albumet fra Bushido, det har vært slaktet og mislikt av fansen, men også hyllet som annerledes og sterkt politisk. Videoene er blitt kritisert for å ha lite med tekstene å gjøre og kun laget for å provosere. Enhver får gjøre sin egen vurdering. Bushido vet at all PR er god PR og musikken hans har flere millioner avspillinger på You Tube enten videoene er kontroversielle eller høyst ordinære, av og til traurige. Suksessen kan neppe kun forklares med kontroversen Bushido har skapt rundt seg selv, men at han faktisk produserer musikk i verdensklasse.

Tekst: Anita Arildsdatter Pedersen

Opprinnelig publisert på Sandnes biblioteks blogg, Bokgauken.

Foto: Pål Laukli

Oral Bee er i støtet som aldri før. Vi befinner vi oss strengt talt i en gråsone av habilitet, da Oral Bee med mer eller mindre ujevne mellomrom leverer sine eminente bidrag til Deichmans musikkblogg, uansett de nye Bee-låtene «Cruiser» (feat. Pimp-L), P3-listede «Faller For Deg» (feat. Pimp-L) og videofavoritten «Sannsynligvis Meg» har vært sommeren soundtrack for flere her i redaksjonen. Må høres/ses!

I sommer har Oral Bee opptrådt på Slottsfjell m.m., og 3. september opptrer han på Rockefeller m.m.. I tillegg kjører han en populær podcast, og i løpet av 2016 kommer hiphop-krimboken «Snøstorm».

Hvilke bøker leser Oral Bee selv? Det får du svar på i vår intervjuserie: 5 om bøker og musikk.

1) Hva er de siste du leste?

Den siste jeg leste var Herodes Falsk «De gærne har det godt» en bok med mange funny historier fra karrieren hans, blant annet om hvordan han og Prima Vera manipulerte pressen. Nå leser jeg John Irving, «Avenue of Mysteries» . Har lest hele katalogen hans, og er godt på vei med denne, men må si at den virker som en av Irvings kjedeligste bøker.

2) Hvilken bok ville du laget soundtrack til, hvorfor? Hvordan skulle det vært?

Hmm, jeg har på en måte laget soundtracket til min selvbiografi «Livet til en norsk boss» . Nå skriver jeg en ny bok, en krim der historien foregår i et fiktivt norsk hiphop-miljø. Er lysten på å gjøre noen låter til den boka også. Og umiddelbart tenker jeg at Iceberg Slims «Pimp» hadde vært en passende bok å lage soundtrack til. Gjort 70-talls soul/funk-ting og kjørt på med Curtis Mayfield-falsett og wah-wah gitar.

3) Hva er din favorittbok?

Vanskelig å velge ut én, men anbefaler definitivt disse: Aravind Adiga «The White Tiger», Tore Renberg «Kompani Orheim», Julian Barnes «The Sense of an Ending», Lars Saabye Christensen «Jokeren», John Irving «The World According to Garp» og F. Scott Fitzgerald «The Great Gatsby» .

4) Hva er ditt favorittalbum?

Det er nok 2Pacs «All Eyez on Me». 2Pac i storform, med alt fra klassiske gangsta-bangers og party-låter til historiefortelling. Fantastisk West Coast-produksjon fra Daz, Dr. Dre, DJ Quik, Johnny J etc., og en vill gjesteliste med blant annet Nate Dogg, Snoop, E-40, Rappin’ 4-Tay, Roger Troutman, Tha Dogg Pound, Method Man, Redman og Richie Rich. Lyden på albumet er helt vill, mye er mixet av DJ Quik. «All Eyez on Me» slo meg i bakken da det kom i 1996, jeg ble satt ut over hvor fett det hørtes ut.

5) Hvis du skulle startet et band med en forfatter, hvem ville det vært?

Saabye Christensen. Både han og jeg skriver mye om Nesodden i våre tekster. Vi kunne kalt oss Litterære Lunatics og han kunne gjort dikt-greia si over jazzy beats og latt meg komme med ad-libs som «yabba!» og «beeyatch!».

Sjekk også:

Pikekyss – 5 om bøker og musikk

Magnus Bechmann – 5 om bøker og musikk

Sheila Simmenes i Love Exit Orchestra – 5 om bøker og musikk

Tellef Raabe – 5 om bøker og musikk

«K:N» AKA Kjetil Nernes i Årabrot – 5 om bøker og musikk

Arild Hammerø (Atlanter) – 5 om bøker og musikk

Einar Stenseng – 5 om bøker og musikk

Youth Pictures of Florence Henderson – 5 om bøker og musikk

Unnveig Aas – 5 om bøker og musikk

Jon Arild Eriksen – 5 om bøker og musikk

Kari Harneshaug – 5 om bøker og musikk

Bård Torgersen – 5 om bøker og musikk / Universet musikkvideo

Vev – 5 om bøker og musikk

Løchstøer – 5 om bøker og musikk

Parker Lewis – 5 om bøker og musikk

The Loch Ness Mouse – 5 om bøker og musikk

Siv Jakobsen – 5 om bøker og musikk

Øya 2015 – Oral Bee & Da Playboy Foundation
Oral Bee og venner med animert musikkvideo til låten «NamNam»
Kokane x Oral Bee
Oral Bee: Illsint, usympatisk og mannevond
We Playin´ Tennis intervju
Likte du Historien om Pi? Da kommer du til å elske historien om Bee!

Curtis Mayfield – Curtis/Live!
Pionéren innenfor soul
Folkeopplysningen: Hva var dette Soul Train?

Anders Kranmo Smedstad AKA Oral Bee skriver for Deichmans musikkblogg. Her følger noen linker:

Kanye West «The Life of Pablo»
Kevin Gates «Islah»
Big K.R.I.T. med gamle perler
Houstons rap-legende Scarface leverer!
Compton: En doktoravhandling
Sweet Micky for President!
Anmeldelse: Tinashe – Aquarius
Jaa9 – Hillbilly’n snakker ut
Ørene dine har godt av å sjekke ut Jessie Ware
Pats One – fra battles til album
Sommersingle fra WDSTCK
T.I. – Paperwork: The Motion Picture:”Mediocre” fra Atlanta-kongen
Arif
Det starta med en drøm…EP fra Shishko
Diagnose: Awesomnia
Rae Sremmurd «Sremm Life» (anmeldelse)
Hiphops Hannibal Lecter?
Svart Mozart?
Rick Ross «Hood Billionaire»
Mustard på beaten!
The Jacka
Hardtarbeidende veteran
Dreamon er på hugget!
Big K.R.I.T. «Cadillactica»
Interview with Rob «Fonksta» Bacon
video & intervju Dreamon
Ny video fra Dreamon
Ja Rule «Unruly» (selvbiografi)
Intervju: Soul Theory
Klish: Opphengt i Whitney og Jurassic Park
”Fra Molde til Memphis” – Et intervju med Kholebeatz
Øya 2014: Future for fansen
Øya 2014: Fortsatt coolere enn ice cold!
Øya 2014: Blyg Blood Orange
KååDobbel intervju
SLEKTA LIFE!
Clyde Carson – En av veskystens best bevarte hemmeligheter
Intervju: AreaFY
Grenseløs undergrunnslegende

Tekst og foto: Nikolaj Blegvad

Verbale overgreb fra pubertære rappere.

“Assalamu fucking alaikum!”. En velkomsthilsen fra Bergen-rapperne $ushi x Kobe. Og fred være med dem. Et perverst og kvalmende show er i gang. Den ene entrende scenen i en rullestol, mens DJ-en presser bassen så hårdt, at de store subwoofere flytter sig.

$ushi x Kobe består af Emir Hvidsten alias Onge $ushimane og Kristoffer Uthaug alias Kobe-wan Kenobi. Med tungen hængende ud af munden spytter de den ene sexistiske sætning ud efter den anden. Det er deres koncept. To små liderlige drenge, der har fundet frække ord i ordbogen og lavet et helt album med dem.

“Den tøsen har en skade, hun hadde mensen så eg pulte hun på badet”, rapper de i sangen “Flasker på Flasker”. Og videre “Fine kår mellom fine lår, hun spør aldri pent men hun får og får”.

At være til koncert med $ushi x Kobe føles lidt som at sidde bundet i en stol og blive stopfodret med sashimi. Kvalmen stiger og stiger for hvert stykke med rå fisk.

“Eeh, du skriker. Rompen og fitten de spriker”, rapper de. “Men bare hold pusten din jævla fitte”. Man kunne fristes til at spørge sig selv om det her er en joke? Men der er bare ikke så meget som et glimt af humor at skimte i deres sygelige budskaper. Ingen kritiske fortællinger om et mandsdomineret miljø, som de to fyre åbenbart er en del af. Ingen reflektioner. Et hadsk kvindesyn af grotesk størrelse er desuden det, der bliver en fremtrædende figur minut for minut fra machouniversets ubehagelige synsvinkel.

Og kvalmen vokser på nummeret “Hentai”: “Eg sender nudes av deg til $ushimane kjerring. Eg knyter løkken her rundt halsen din kjerring.”

At lave et konceptalbum som deres “Japan” (2015) produceret af Kvamkollektivet med japanske ord som rammerne er vel ok, men at basere indholdet i dette koncept på sexisme og mandschauvinisme er bare ikke i orden, og man kan undre sig lidt over, hvorfor det er vigtigt for Øyafestivalen at give plads til $ushi x Kobe i programmet på årets festival. Ok, argumentet er vel, at der er et publikum til dem. Og det er der tilsyneladende, hvis man skal dømme ud fra de ca. 200 mennesker, der var mødt frem. Både unge piger og drenge, der dansede og sang med.

Ifølge de to rappere er der hen mod slutningen af koncerten, efter lidt stagedive og manisk dansk på scenen, tid til en sexy sang, og de sætter gang i “Tenker feil”: “Hun ser på meg, eg ser på hun. Hun tenker feil, mens eg tenker dum. Gi meg mer, for jeg gir ikke. Hun tenker kjærlighet, mens jeg tenker fitte.”

Spørgsmålet er bare, om de to rappere overhovedet tænker? Der var i hvert fald absolut intet at komme efter denne augusteftermiddag på Øyafestivalens Hagen-scene.

Saken er publisert på GAFFA.dk

Sjekk også:
Singelanmeldelse: Glattmann feat. Onge $ushimane – En stjerne skal bli født

Julie Forchhammer er festivalsjef for Vinjerock. Hun har lang erfaring fra musikknorge.

1. Hva er den pinligste platen i samlingen din – som du har kjøpt selv, og ikke fått i gave?

– “Dick Disguised as Pussy” med Gluecifer. Ikke fordi den er pinlig dårlig, men fordi albumcoveret forskrekker sarte sjeler som blar gjennom platene mine.

2. Hva var ditt første kognitive platekjøp?

“? (Fragezeichen)” med Nena. Hørte gjennom albumet igjen nå og det er jo fortsatt dritbra. Kanskje  “X” med Gnags eller oppfølgeren “Den Blå Hund”. Den har jo “Vilde Kaniner”, en av de beste danske låtene gjennom tidene. Og ikke minst “Tiden Er Klog” med Tøsedrengene. De to banda har skylden for mitt svake hjerte for reggae. Det har ingenting med Bob Marley eller Jamaica å gjøre. Danske popband på åttitallet elsket reggae og var ikke flaue over å vise det.

3. Hvilken plate var den første som du fikk et seriøst forhold til, som åpnet opp din musikkinteresse for alvor, og som gjorde at du ble så interessert i musikk at det ble en levevei, en livsstil?

– The Velvet Underground-plata som bare heter “The Velvet Underground.” Jeg kjøpte cd’en på Apollon i Bergen da jeg flytta dit for å liksom begynne på universitet. Da jeg satte på albumet hjemme i kollektivet var det som om noe sprakk inni hodet. Neste gang jeg ringte hjem til min far (sikkert for å låne noe spenn) fortalte jeg om platekjøpet og hvor fantastisk jeg syns den utgivelsen var. Og han bare: “Det er jo ikke noe rart, det var jo den plata vi spilte aller mest hjemme fra du var to til tre år gammel.” Det var først et nederlag å innse hvor mye ens foreldres platesamling har å si for ens musikksmak – men nå har jeg blitt voksen og lært å sette pris på det, hehe. Jeg har nå fått den originale vinylen av pappa, og den står ved platespilleren i stua mi. Jeg får fortsatt frysninger av den.

4. Hvilken plate vil du si er din nøkkelplate – din hjørnestein – samlingen din? Umulig spørsmål, men prøv å svare likevel.

– Enkelt spørsmål! Det er selvfølgelig “Chocolate & Cheese” (1994) med Ween. Albumet kom ut da jeg var musikkredaktør på Studentradioen i Bergen og vi spilte det konstant. Jeg vokste opp musikalsk i takt med utgivelsene til Ween. Fra deres hjemmesnekra pønkete utgivelser til denne som er så smooth men samtidig tullete. Og den gir et fint frempek mot platene som kommer etterpå og som jeg fortsatt hører mye på. En genial plate fra et genialt band. Albumcoveret har vært flittig brukt på forfylla fotoshoots på fester siden da. For scandirockentusiaster er det morsomt å lese på wiki at coveret egentlig skulle hatt et «gay sailor theme».

5. Har du noen komplette discografier? Altså alle (offisielle) utgivelsene til en enkelt artist.

– Ja, alle artister som har komplette diskografier på de vanlige strømmetjenestene. Og nei (se neste spørsmål).

6. Hvordan er platesamlingen din oppstilt? Alfabetisk/sjanger/kaos. Har du alt i stua, eller er noe forvist til dødens forkammer AKA loftet/kjelleren?

– Det meste av platesamlingen har blitt utsatt for dødens Forchhammer. Jeg har gitt bort og solgt tusenvis av cd’er og vinylplater de siste årene. Jeg elsker følelsen av en plate mellom hendene, men orker ikke å ha for mye stæsj. Derfor er platesamlingen en brøkdel av hva den har vært. Jeg har tatt vare på alt med høy affeksjonsverdi, etter følgende kriterier: 1. Musikk som ikke er tilgjengelig digitalt. 2. Spesialutgivelser med forseggjorte covers. 3. Signerte plater (som jeg liker). 4. Plater/artister jeg har jobbet med (som jeg orker å høre på). 5. Plater jeg hører jevnlig på. Så nå står det en bunke vinyl i stua, et par cd-mapper i et klesskap og noen kasser i kjelleren. Det er det.

7. Russerne kommer, og du må rive med deg tre plater i farten. Hvilke? Eller, hvilke tre plater har du liggende klar i armageddon-bagen din?

1. The Soundtrack of Our Lives – Welcome to the Infant Freebase.
2. Monster Magnet – Powertrip.
3. Fairport Convention – Rising for the Moon. Musikk å elske, slåss og drikke til.

8. Hvilket lydformat er ditt foretrukne i dag? Strømming, vinyl, CD?

– Vinyl i stua, cd i bilen, strømming til alt det andre.

9. Er det en plate du blir spesielt melankolsk av, som minner deg om en spesifikk periode i livet ditt?

– Wilco – Sky Blye Sky. Den kom ut på våren 2007 og ble soundtracket til et annus horribilis for vennegjengen. Vi mistet alt for mange bra folk, så alt for tidlig, på så alt for kort tid. Det er umulig å høre på det albumet uten at tårene triller, fortsatt.

10. Hvilke låter hater du? (Prøv å begrense til topp tre, dersom mulig).

11. Hvilke plater er du ferdig med, og kan aldri sette på igjen? (Ihjelspilt).

– En del  av dem fra de tidlige tenårene. Som “endret ens liv”, eller det trodde man jo da. Alt med The Doors. Pink Floyds “The Wall”. Klarer nå å høre på The Cure, Depeche Mode og U2 (frem til “Achtung Baby”) igjen, men det har tatt 20 år å komme dit.

12. Om du måtte velge et (musikalsk) tiår, hvilket?

– Nittitallet. Det er det som er så strålende med å være født på syttitallet. Vi fikk oppleve hele den musikalske utviklingen på 90-tallet IN REAL LIFE. Gangsta rap og grunge, britpop, hardcore, indie og alt det andre. I 1994 var jeg 21, jobbet i studentradio, og kunne nyte disse platene som kom ut det året: Underworld – Dubnobasswithmyheadman, Kristin Hersh – Hips and Makers, Alice in Chains – Jar of Flies, Green Day – Dookie, Ben Harper – Welcome to The Cruel World, Pavement – Crooked Rain, Crooked Rain, Beck – Mellow Gold, Nine Inch Nials – The Downward Spiral, Soundgarden – Superunknown, Pantera – Far Beyond Driven, Morrissey – Vauxhall and I, The Offspring – Smash, Hole – Live Through This, Rollins Band – Weight, Nas – Illmatic, Nick Cave and The Bad Seeds – Let Love In, Blur – Parklife, Johnny Cash – American Recordings, G. Love and Special Sauce – G. Love and Spesial Sauce, Weezer – Weezer, Beastie Boys – Ill Communication, Warren G – Regulate… G Funk Era, Helmet – Betty, Jeff Buckley – Grace, Oasis – Definitely Maybe, Bad Religion – Stranger Than Fiction, Massive Attack – Protection, R.E.M. – Monster. Og selvfølgelig Ween – Chocolate & Cheese. Og en hel haug til av gode plater. Det var fett å være 21 i 1994. For ikke å snakke om 1995. Det var et bra plateår det.

13. Hvem er verdens mest oppskrytte/ og undervurderte band – og hvorfor?

– Akkurat nå burde alle høre på Michael Kiwanukas “Love & Hate”-plate.

14. Er det noen band du har hatt anledning til å se live, men droppet, for så å angre etter at de ble oppløst? Altså hvilke konserter har du gått glipp av som du hadde anledning til å se.

– Jeg skulle gjerne sett Bruce Springsteen på åtti-tallet – frem til og med “Tunnel Of Love”. Det hadde vært magisk! Men jeg var jo en jævla indie-kid og oppdaget ham alt alt for sent.

15. Setter du på en viss type musikk for å komme i humør, eller setter du på musikk etter det humøret du er i?

– Alltid. Jeg setter på hiphop for å mestre verden, metal for å overleve den, country for å kjøre bil i den, classic rock for å drikke og grime for å støvsuge.

16. Er det en anerkjent plate, et “mesterverk”, som ikke imponerer deg, eller som du aldri helt har sett det geniale ved?

– Hundrevis. Men hvem bryr seg.

17. Er det en plate du har hatt på blokka i mange år, men som du ikke har fått tak i ennå?

– Nope, ikke etter jeg fikk kjøpt den Buckingham Nicks-skiva med det sexy coveret.

18. Hva er den mest verdifulle platen du eier/hva er det meste du har betalt for en plate?

– Jeg tror mest det går i høye affeksjonsverdier. Men er lei meg for at jeg åpna cd’en “Ladies and Gentlemen We’re Floating in Space” med Spiritualized som lå inni et pillebrett. Det hadde vært fint å hatt den ubesudlet i platesamlingen min.

19. Hva setter du på søndag formiddag?

– Våkner tidlig og hører på “Superbehagelig” på NRK P13. Deretter Grenitimen med Øystein og “Musikksjefen” med Kristin Winsents. Jeg har en playliste som sjokkerende nok heter “Søndag søndag” i Tidal med 200 søndagslåter i, som jeg ofte hører på. Den er dødsfin og passer perfekt til fjellutsikten fra mitt nye hus her i Vang i Valdres.

20. Hvilken plate kjøpte du sist, og hvilken er den neste du har på blokka?

– The Switch – “The Switch Album”. Neste på blokka må være debutalbumet til FIDLAR. Skandaløst at jeg ikke har det på vinyl for jeg elsker virkelig den skiva.

21. Bonusspørsmål: hvor ofte oppgraderer du HIFI-komponenter eller hodetelefoner?

– Så sjelden som mulig.

22. Leser du musikkblader/magasin? Hvilke? Leser du dem slavisk, eller etter feature? Hvilke musikknettsider er inne i den faste rutinen din?

– Jeg leste alle de obligatoriske opp i gjennom – Puls (før Rønsen ble uutholdelig), NME, Mojo, Uncut, Q osv. Men ble på et tidspunkt (i 2006 tipper jeg) drittlei av å lese om musikere og musikk. Min hjerne hadde kun plass til et visst antall The Who-retrospektiver. Jeg prøvde meg igjen nylig med Pete Townshend-boka “Who I Am”. Den gjorde meg bare trist og mindre glad i musikken deres. Nå bruker jeg masse tid til å høre på musikk og mindre til å lese om den. Men har heldigvis masser av vennene mye meninger om musikk, så jeg lærer gjennom dem.

Les også:

Min platesamling: Pedro Carmona-Alvarez

Min platesamling: Tord Krogtoft

Min platesamling: Jacob Krogvold

Min platesamling: Kari Slaatsveen

Min platesamling: Frode Grytten

Min platesamling: Bård Torgersen

Min platesamling: Asbjørn Slettemark

Min platesamling: Tore Renberg

Foto: Kristoffer Eikrem (Å nei du, bildet er alldeles ikke feilcroppet)

Kveldens hedersgjest er Harald Lassen.
Han er en av de sentrale yngre musikerne i dagens norske jazz- og musikkmiljø, som saksofonist i det meget populære, såkalte indiejazzbandet Pixel, i Mopti & Bendik Baksaas der blant annet nye former for hiphop blir utforsket, i duoen DUPLEX som han har med bassist og kroppskunstner Christian Meeas Svendsen, i romfartsodysseen Dr Kay & His Interstellar Tone Scientists, og popbandet No. 4. For å nevne noe. I oktober kommer hans første utgivelse under eget navn, den veltitulerte «Rainbow Session», laget sammen med de belgiske musikerne i LABtrio. Med låttitler som «Okay, I’m Harald» og «13. 03. 87» er det tydelig at vi gjennom innspillingene gjort i landets mest ikoniske studio får innsyn til Lassens innerste kreative lengsler.
Harald snakker om dette og annet på scenen, og tar også med instrumentet. Lassen spiller akustisk, sammen med Johan Lindvall på flygel.

Forlegger og personlighet Christer Falck skal på sin side som vanlig snakke om Prince, og denne gang se på ham (Ham?) gjennom et jazz-prisme. Selv om mye av funkmusikken hans med rette kan kalles jazzy, gikk det tidvis også dypere enn som så. Falck kommer forøvrig rett fra en ukes Prince-feiring i Trump-land, og har antakeligvis mye å fortelle.

Vert for kvelden er Audun Vinger.

Møt opp på Hovedbiblioteket litt før klokken 18.00 i Foredragsalen.

Les også:

Prince lever!
Prince – ”Breakfast Can Wait”

by:Larm 2014: Pixel på plass!
Videoanbefaling: Pixel – Call Me

Bendik Baksaas: – Jeg ser ut som jeg kommer rett ut fra 2010
Inspirert av den latin-amerikanske forfatteren Jorge Louis Borges
Singlen «Twice» av Bendik Baksaas (Miss Tati)
No Rack Can Torture Me (Bendik Baksaas Remix)

Rendevouz i det ytre rom – med Dr. Kay

No. 4 på Rockefeller
No. 4 på lanseringsfesten for Deichmanbladet #2
Intervju med No. 4
Emilie fra No.4 på besøk på låtskroververkstedet

Johan Harstads – Motorpsycho «Blissard» (utgitt på Falck Forlag AS)

Tekst: Redaksjonen
Foto: Mohammad Ataey

Mary J. Blige og Maxwell leverte nesten over 4 timer med soul og r&b for et fullsatt Sentrum Scene søndag kveld. Mary J. Blige har laget flere av r&b-sjangerens beste album siden hun debuterte med «What’s the 411» i ’92. Det er ikke uten grunn at hun gjerne kalles Queen of Hip Hop Soul. Uttrykket har sin opprinnelse langt tilbake i tid, da Puff Daddy og Bliges sammensmelting av r&b og hip hop var nybrottsarbeid. Hun synger om den tøffe oppveksten i NY, om dårlige forhold og misunnelse i platebransjen. Prikken over i-en er stemmeprakten hennes, og at hun har lært noen krumspring av Whitney Houston, er det ingen tvil om, noe vi fikk  oppleve på Sentrum Scene. «The King and Queen of Hearts World Tour» er navnet på turneen til Mary J. Blige og Maxwell. På Sentrum Scene fremfører de en blanding av gammelt og nytt, og begge viser at de fortsatt er artister å regne med. At Maxwell dessuten er populær blant damene, er ikke vanskelig å konstatere. Mary J. Blige og Maxwell er to hardtarbeidende utøvere, som sammen med flinke musikere, overbeviste på Sentrum Scene søndag kveld.

TMSD. Foto: Thrill Matters.

Vi tok en prat med den unge rapperen TMSD, som er aktuell med singlene «Fortell meg» og «Fortell meg (remix)». Begge har fått musikkvideoer, som du kan sjekke ut her.

1. Hva skjuler seg bak bokstavene i artistnavnet ditt?
– Det har vært spekulasjon rundt betydningen av TMSD. Det er faktisk ikke skjult så langt inne i The Matrix som man kan tro, selv om det har flere betydninger. Hovedsakelig betyr det Thrill Matters Sanjin Dulic. De siste to bokstavene er da initialene i navnet mitt, mens Thrill Matters er et brand som jeg lenge har hatt et ønske om å lansere og knytte opp til forskjellige ting som jeg brenner for. Det er større enn bare musikk.

2. Tidligere rappet du på engelsk, hva fikk deg til å bytte til norsk?
– Jeg er vokst opp på amerikansk hip hop, men norsk hip hop var også rundt meg da jeg var yngre. Husker spesielt godt at jeg så Diaz sine musikkvideoer på ZTV da han var aktuell. I fjor byttet jeg til norsk for å utfordre meg selv og prøve noe nytt. Det er mye tomrom i norsk urban musikk, og jeg har noe å bringe der. Med det sagt, så er jeg langt ifra ferdig på engelsk, men fremover blir det mest fokus på det norske materialet.

3. Du er aktuell med «Fortell Meg» (og «Fortell Meg Remix» med Satilmis, Flexi Aukan og Oral Bee), er låta representativ for hva vi kan forvente oss fra TMSD fremover?
– Folk kan forvente seg catchy, gøy og SKRUDD musikk fra TMSD fremover. Som produsent bygger jeg på de aspektene som jeg liker mest med musikk, men det viktigste er at det føles bra for folk når de hører det. Når det gjelder sounden på de kommende utgivelsene, så er den relevant for tiden vi er i. Aldri noensinne i historien har jenter bedt om å få høre «den nye Nas-låten» fordi de vil twerke, grinde eller rett og slett synge med til den. Det burde fortelle deg alt, når jenter er opinionsledere, og uten tvil det viktigste publikummet å nå ut til etter min mening. Nas er God-like når det gjelder tekstskriving og rapping, det er ikke spørsmål om det her. Det er bare ikke den bølgen jeg føler, hverken som artist eller fan av hip hop.

(Det må legges til her at intervjueren har sett flere jenter spørre DJ-en om å spille Nas «If I Ruled The World», og danset til den, men dette skjedde i 1996 og da var vel TMSD nyfødt …)

4. Du har tidligere gitt ut russelåter. Ser du på russelåter som markedsføring? Og kommer du til å fortsette å lage russe-bangers?
– Russelåter er  effektiv og undervurdert markedsføring, som skaper tidløse låter. Alle innboksene mine har vært LIT med forespørsler om å gjøre låter, siden jeg markerte meg på det markedet i fjor. Jeg har også opplevd å bli gjenkjent fra russelåtene, noe som er utrolig kult. Jeg kommer aldri til å gjøre ting som jeg egentlig ikke føler, men hva er feil i å lage musikk som folk kan feste til, som introduserer meg til nye mennesker i tillegg til at man får betalt for det? Det er jo ting som de fleste artister ønsker, og det er fakta. Så lenge russen har dype lommer og penger betaler regninger, kommer jeg til å være tilknyttet det markedet.

5. Har du noen musikkanbefalinger? Hva er dine topp 3 låter nå for tiden?
– Først og fremst «Fortell Meg» og remixen av «Fortell Meg». Hvis ingen av dem er i noen av spillelistene dine, så er det noe galt, homie!
– Mine topp 3 låter nå for tiden må vel være:
Syd – All About Me
Zara Larsson – Ain’t My Fault
Desiigner – Outlet

Deichmans musikkblogg gjør oppmerksom på at skribent Anders Kranmo Smedstad er med på den ene remixen/videoen.

Anders Kranmo Smedstad AKA Oral Bee leverer med mer eller mindre ujevne mellomrom sine eminente bidrag til Deichmans musikkblogg. Her følger noen linker:

Kanye West «The Life of Pablo»
Kevin Gates «Islah»
Big K.R.I.T. med gamle perler
Houstons rap-legende Scarface leverer!
Compton: En doktoravhandling
Sweet Micky for President!
Anmeldelse: Tinashe – Aquarius
Jaa9 – Hillbilly’n snakker ut
Ørene dine har godt av å sjekke ut Jessie Ware
Pats One – fra battles til album
Sommersingle fra WDSTCK
T.I. – Paperwork: The Motion Picture:”Mediocre” fra Atlanta-kongen
Arif
Det starta med en drøm…EP fra Shishko
Diagnose: Awesomnia
Rae Sremmurd «Sremm Life» (anmeldelse)
Hiphops Hannibal Lecter?
Svart Mozart?
Rick Ross «Hood Billionaire»
Mustard på beaten!
The Jacka
Hardtarbeidende veteran
Dreamon er på hugget!
Big K.R.I.T. «Cadillactica»
Interview with Rob «Fonksta» Bacon
video & intervju Dreamon
Ny video fra Dreamon
Ja Rule «Unruly» (selvbiografi)
Intervju: Soul Theory
Klish: Opphengt i Whitney og Jurassic Park
”Fra Molde til Memphis” – Et intervju med Kholebeatz
Øya 2014: Future for fansen
Øya 2014: Fortsatt coolere enn ice cold!
Øya 2014: Blyg Blood Orange
KååDobbel intervju
SLEKTA LIFE!
Clyde Carson – En av veskystens best bevarte hemmeligheter
Intervju: AreaFY
Grenseløs undergrunnslegende

Artist: Rohey

Albumtittel: «A Million Things» (2017)

Plateselskap: Jazzland Recordings

4

Sjangeren «neo-soul» høres litt merkelig ut på norsk, men der igjen så høres ny-soul enda merkeligere ut. Fornorskingen «nyveiv» på 80-tallet fungerte av en eller annen grunn, men det er vel også et av unntakene som bekrefter regelen. Rohey bedriver uansett neo-soul, denne sjangeren som Erykah Badu populariserte på tampen av 90-tallet. Soul med jazz-elementer og hiphop-produksjon. Sjangeren har luntet avgårde siden den gang da, med en og annen opptur. Her til lands har det vel begrenset seg til Beady Belle, Nora Noor (hvor ble det av henne?), for ikke å glemme D’Sound. Og ikke minst den kommende stjernen Charlotte Dos Santos som vi var så heldige å få se på By:Larm-2016. Internasjonale sammenligningspunkt vil kanskje være artister australske Hiatus Kaiyote, og Solange.

Rohey er kanskje en smule streitere enn nevnte utøvere. Rohey består av Rohey Taalah – vokal, Ivan Blomqvist – keyboards, Kristian B. Jacobsen – bass og Henrik Lødøen – trommer. Hele gjengen er nyutdannet fra jazzlinjen i Trondheim, så da skulle både teori og praksis være på plass. Det er helt klart flinkis, men det blir aldri kjedelig. Sjangermessig er alt på plass, også håndverksmessig. Om man skal trekke for noe må det bli originalitet. «A Million Thing» er ikke et nybrottsverk. Jamiroquai-bassing, rhodes piano med jazz-chorder, mye breaks, samt trommer som bare unntaksvis kjører fire flate.

Over til Roheys Taalahs stemmeprakt. Hun har en kraftig og god stemme som hun heldigvis vet å tøyle. Det er kjemisk fritt for såkalt soul-remjing (skalaløp opp og ned). Når man holder på med denne sjangeren her bør man ha noe ekstra å by på. Hvis ikke kan man like gjerne høre på Erykah Badu eller Solange i stedet. Roheys Taalahs vokal har noe ekstra å by på.

Platen er spilt inn i platestudioet Ocean Sound Recordings på Giske og låter nær sagt selvfølgelig som en million dollar.

Rohey. Foto: Torstein Eik Lund.

Rohey opptrer på Nasjonal jazzscene lørdag 1. april. Atilla gjør support. Her er Rohey live fra Rockefeller:

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog

Sjekk også:

Singelanmeldelse: Atilla – «Through the Woods»

Et av ukas utvalgte sidespor: Uno Møller har laget et av årets hittil mest vindskeive og interessante norske album.

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Etter en lang påskepause, er vi tilbake med noen utvalgte tips:

Haunted Mansions
Dette ferske bandet har ligget og spøkt i krokene av internett en stund, og nå er debutsingelen «Sunshine Crawlers» offisielt ute. Produsent Thomas Gregussen og vokalist Vegard Sandø lager, ifølge bandets egen facebook-side, hiphop-inspirert indie der Danger Mouse møter Grandaddy. Selv vil jeg legge til: der Danger Mouse møter The Shins, eller Broken Bells, som nettopp er det realiserte musikalske møtet mellom disse. Haunted Mansions starter karrieren med en rytmisk, men rolig småpsykedelisk låt, der du lett kan se for deg et mørkt dansegulv med flakkende lys og blikk. Etter kun én låt har de skapt store forventninger til fremtidige utgivelser. Akkurat passe mystisk og forførende.

Parlor Walls
Jazzrock er den enkle betegnelsen på Opposites, debutalbumet til denne trioen. En fresende saksofon danner en slags uryddig grunnlinje gjennom albumet, som tidvis er støyete på en leken måte. Parlor Walls lager melodiøs og innbydende støy. Ut av veggene blåser det imellom noen herlige gitarriff og bråkjekke trommer. Dette bandet tar Savages’ grumsete rock et steg lenger ut i den uoversiktlige musikkskogen. De velger sjelden den enkle veien, men brøyter seg gjennom busker og kratt. En krevende liten sak som sakte, eller raskt kan bli din nye favoritt.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Unnveig Aas
Old Soul er et passende navn på hennes første album, som har fått gode omtaler fra flere hold. Aas har funnet en oppskrift et sted mellom country og pop som har noen snev av nostalgi mikset inn i både tekster og stemning. Det er mellommenneskelige relasjoner og en personlig stil, der sårheten har overtaket. Veien er ikke lang til tidligere materiale av blant andre First Aid Kit. Som der, er det også på dette albumet vokalen som spiller hovedrollen, og den spilles godt mellom diverse gitarstrenger.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Tornado Wallace
Dette er en australsk DJ, som tidligere i vinter ga ut albumet Lonely Planet. Både vinteren og den ensomme planeten er beskrivende for dette elektroniske albumet. Musikken fremstår som kjølig og med en distanse som på samme tid oppfordrer til bevegelse og gir deg lyst til å sitte stille og betrakte hvordan resten av verden beveger seg. På en av låtene har han fått vokal bistand fra Sui Zhen, et bidrag som ikke minsker det kjølige inntrykket. Litt jungelrytmer og noen nikk til 80-tallet finner du også her. Pulserende elektroniske toner som aldri faller for fristelsen til å bli for hektiske.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Liongeist
Departure er tittelen på bandets nye EP. En god oppfølger til fjorårets sterke Old Traumas // New Tremors. De viderefører mye av den samme desperasjonen i vokalen, og det er fortsatt en rå kraft i musikken. Noe varmere i lyden har de likevel blitt, og denne gangen nærmer de seg enda mer band som …And You Will Know Us by the Trail of Dead, særlig på den instrumentale åpningslåten «Infrared Echoes». Med utgangspunkt i hardcore, har de tatt et skritt nærmere postrock og den tyngre halvdelen av shoegaze. Liongeist har fortsatt en god nerve i låtene som skaper et vitalt uttrykk.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Otis Taylor
En bluesveteran tar oss med på en reise i den amerikanske slavehistorien på sitt nyeste album Fantasizing about Being Black. Han bruker mye tid på nyere historie, der det er nok å hente når det gjelder rasemotsetninger og undertrykkelse i USA. Dette er et slikt album som, når du først begynner å lytte til historiene, trekker deg så dypt inn i seg at du må høre det igjen og igjen. Instrumenteringen består hovedsakelig av en grov gitar, men han får også god hjelp av både banjo, strykere og blåsere. Monotont og suggererende, av og til trenger man ikke så mange ulike akkorder for å sette sammen et musikalsk dokument som skaper nye og viktige spor i musikkhistorien.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Uno Møller
Nylig kom albumet Frog Box på markedet. Møller er kanskje for noen kjent fra Team Me, men han har også gitt ut flere soloalbum tidligere på britiske Lazy Acre Records. Dette albumet tar en ny retning. Etter et par raske gjennomhøringer, kan jeg si at dette er noe av det mest spennende jeg har hørt fra norsk hold så langt i 2017. Vi snakker ikke om noen musikalsk revolusjon, noe vi sjelden gjør i våre dager, men likevel beveger Møller seg i et landskap som er sjeldent fra en norsk artist rent sjangermessig. Skjønt sjanger: på menyen står både slackerrock, psykedelia, fuzz og små biter av folk og country. Litt skurrete og skeivt, med melodier som av og til stikker av litt på egen hånd, før han henter dem inn igjen. Rockete og hakkete noen steder, småseigt og vuggende andre steder. Det virker kanskje noe kleint å si at dette albumet har noe internasjonalt ved seg, men jeg sier det likevel: dette albumet har noe internasjonalt ved seg. Noe jeg ikke helt klarer å definere, men det fenger som bare det.  Et par av låtene høres også ut som ikke helt fjerne fettere av både Nirvana og Alice in Chains i akustisk versjon fra glansdagene. For nye og gamle indiehoder er dette en liten skatt.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Karmic
Singelen «Lighthouse» er det ferskeste sporet fra bandet. Tidligere har «Higher Self» og «We Will Ride» sørget for å skape et relativt variert inntrykk av bandet så langt. Musikken er et elektronisk lappeteppe med både myke og tunge synther som vokter over vokalen som ligger oppe i høyere atmosfærer av skalaen.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Kalandra
Et norsk band som spiller alternativ folkemusikk innpakket i toner i grenselandet mellom pop og rock. Deres første utgivelse er EP-en Beneath the Breaking Waves, som ble sluppet 27. mars. Bandet ble startet i 2012, da medlemmene studerte musikk sammen i Liverpool. Siden den gang har de spilt et tresifret antall konserter i inn- og utland. Forrige sommer vendte de hjem til Norge, der EP-en ble ferdigstilt. Kalandra beskriver selv Beneath the Breaking Waves slik: «EP-en er en personlig beretning om følelsen av å være fortapt i sitt eget sinn, som å være under vann, å kjenne bølgene treffe, men uten styrken til å bryte overflaten». Et spennende band som våger å gå egne veier.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Yea-Ming and the Rumours
Debutalbumet I Will Make You Mine kom forrige sommer, uten at det skapte de store overskriftene i verdens musikkmagasiner. Derfor er det på høy tid å gjøre noe med det. Dette albumet er et perfekt sommeralbum for alle som ønsker seg tilbake til sommeren 1997, pluss-minus noen år. Alternativt hvis du ønsker deg tilbake til en hvilken som helst sommer fra de siste femti årene. Hvis du også liker Comet Gain, er sjansen stor for at Yea Ming og Co blir med deg videre gjennom livet. Det hviler en klassisk DIY-sjarm over denne utgivelsen, med myke indiegitarer som flyter gjennom verden med låtskriverens små og store problemer balansert på strengene.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

Sjekk også:

Musikalske sidespor – uke 13/2017

Musikalske sidespor – uke 12/2017

Musikalske sidespor – uke 11/2017

Musikalske sidespor – uke 10/2017

Musikalske sidespor – uke 9/2017

Musikalske sidespor – uke 8/2017

Musikalske sidespor – uke 7/2017

Musikalske sidespor – uke 6/2017

Musikalske sidespor – uke 5/2017

Musikalske sidespor – uke 4/2017

Musikalske sidespor – uke 3/2017

Musikalske sidespor – uke 2/2017

Musikalske sidespor – uke 1/2017

Musikalske sidespor – uke 50/51

Musikalske sidespor – uke 49

Musikalske sidespor – uke 48

Musikalske sidespor – uke 47

Musikalske sidespor – uke 46

Musikalske sidespor – uke 45

Musikalske sidespor – uke 44

Musikalske sidespor – uke 43

Musikalske sidespor – uke 42

Musikalske sidespor – uke 41

Musikalske sidespor – uke 40

Musikalske sidespor – uke 39

Musikalske sidespor – uke 38

Musikalske sidespor – uke 37

Musikalske sidespor – uke 36

Musikalske sidespor – uke 35

Musikalske sidespor – uke 34

Musikalske sidespor. Deluxe edition med gjestetips – uke 33

Norsk-engelske Kalandra med video filmet i Jotunheimen

Unnveig Aas: 5 om bøker og musikk

by:Larm 2016: Unnveig Aas

Team Me

Konsert med SVK og Spurv på Deichmanske bibliotek, Grünerløkka

Liker du Godspeed you! Black Emperor og Sigur Rós? Hvis ja, bør den nye låta til Spurv falle i smak

Liv, død og intethet

Singel fra The Shins: «Dead Alive»

Albumanbefaling: The Shins – Wincing the Night Away

The Shins er klare med sitt første album på 4 år!

Øya 2016 – Savages

Plateanmeldelse: Savages «Silence Yourself» (2013)

Savages’ «Fuckers» (2014)

Roskilde 2013: Savages

Den tredje Nordic Music Prize går til First Aid Kit

Albumanbefaling: First Aid Kit – The Lion’s Roar

First Aid Kit på Øya: Svensk-norsk forbrødningv

Nirvana – Scentless Apprentice gjenforteller «Parfymen»

Kurt Cobain

Artist: Magnus Myrtveit

EP: «Aurelius EP» (2017)

Plateselskap: Sellout! Music

4

Magnus Aurelius er en oslobasert sunnmøring som går på Kunsthøgskolen og som lager en slags knirkete instrumental-hiphop i ledige stunder – slik man jo gjerne gjør når man har mer enn en streng å spille på. Tidvis minner det en smule om noe Guillermo Scott Herren (Prefuse 73, Savath & Savalas m.m.) kunne gjort for ti-femten år siden. Herren grunnla vel mer eller mindre den fragmenterte og snublende formen for instrumental-hiphop som gjorde seg gjeldende på starten av 2000-tallet. Klipp og lim, shuffle, haltepink-beats med loopende støyelementer, kassegitardetaljer og ullene lydklipp fra fjernsyn slengt inn i miksen. Myrtveit har kanskje til og med et grann Fridge eller tidlig Four Tet-aktig ved seg også?

Presseskrivet nevner The Streets, og det kan man skjønne, kanskje spesielt på de to første kuttene «27» og «Magnus Aurelius», som begge har noe kaldt/varmt og melankolsk ved seg. Sistnevnte er kanskje EP’ens nøkkellåt, en two-step-aktig låt der Myrtveit snakker/synger oppå med den flotte sunnmørdialekten sin.

EP’ens nest siste låt, «1234», er dog så inn i granskauen ræva at den trekker hele anmeldelsen ned et helt terningkast. Et irriterende kutt, halvhjertet two-step som høres ut som den er skrudd sammen på to minutt. Resten er ordentlig lovende. Før release kunne plateselskapet kanskje kostet på seg å kjøre låtene gjennom noen dyre kompressorer slik at det låter litt mindre… flatt – og samtidig litt saftigere i headsettet? Derigjen har Myrtveit drevet en egen lofi, nettbasert kassettlabel (Seppuku+), så han er vel neppe opptatt av HiFi-lyd, høyoppløselig stereobilde, og for alt jeg vet er det kanskje til og med strenge føringer som har resultert i nettopp dette noe spinkle hjemmensnekrede lydbildet.

Uansett, Magnus Myrtveit er friskt tilskudd på den norske scenen med et uttrykk han er ganske alene om så vidt meg bekjent.

Magnus Myrtveit – 21st century Olav Stedje?

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog

Mer fra Sellout! Music

Mer kassett:

Kassettlabelen Groobie Tapes

Her finner du interessante og kuriøse utgivelser med medlemmer fra The Loch Ness Mouse, The Vacuum Dreamers, The Chairs, The Jessica Fletchers, The Superman Can Flys, Nutrition Facts og Truls & The Trees, The Blind Bats. Gå inn på Groobie Tapes for å ta en lytt på, og lese om, The Bus Shelters, Monobird, The Boatsters og Frequency TV F.S.C. Klangverkstedet, Stiv Heks.

Deichhmanbladet går vår tids nostalgi og retromani etter i sømmene.

DEICHMANBLADET #2

Det mimres om mixtapes og Berlin

Kassettens posisjon i undergrunnen var udiskutabel på 80-tallet og visstnok suser det fortsatt i bånd i de rette miljøene
– Intervju med Jens-Petter Wiig (Angor Wat, Israelvis), en av foregangsfigurene i den norske kassettbevegelsen på 80-tallet

– Intervju med kassettutgiver Kristian Kallevik som driver platebutikken Tiger og labelen Fysisk Format

Kul mixtape laget av David Gurrikk, primus motor i de legendariske deathpunkerne Anal Babes og den like legendariske DIY-labelen Big Balls

Why do birds suddenly appear?

Sus Over Stavanger 1980 – 1983 – Historien om Stavanger Rockeklubb

Plateanmeldelse: Electric Eye – Live at Blå

Ny norsk label – første slipp er to kassetter og en plakat

Foto: wowcool

Alle burde ha en venn som lager mixtapes

Debut-video fra debut-kassett

Slippfest for The Sweetest Thrills kassettutgivelse

The Posies første album Failure fra 1988, som opprinnelig ble utgitt på kassett

En videreutvikling av en demo som finnes på iampsyencefictions første kassettutgivelse

Svartmalt noise / darkwave fra dette norske bandet, deres andre album. Den slippes kun på vinyl og kassett

Til Alle Barna er en personlig (og heller ukjent) Bodø-favoritt. Til Alle Barna sine post-punk/new wave låter «Oppstilling (I’s Not That Hard To Be») og «Vitsen Med Det Hele»

Susanna kaster seg på kassett-bølgen

Cold Mailman: Nytt album inspirert av kassett // Ny «roadtrip»-video

Mayflower Madame: Ny video / 2-spors kassettsingel

Beatart mixtape_002

Albumanbefaling – Maskindans : Norsk Synth 1980–1988

Du får kjøpt den kassetten på Neseblod til 600 spenn eller noe – Angstkrieg

Fika Recordings, en DIY vinyl- og kassettlabel

Tore Sørensen, tidligere The Tables driver kassettlabelen Groobie Tapes

Et av ukas musikalske sidespor: Signe Eide har grunn til å være høyt oppe etter utgivelsen av sitt kraftfulle minialbum Simple/Heavy. Foto: Mona Ulriche Schanche

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

Andreas Ihlebæk
En pianist som tidligere har spilt med flere artister innenfor mange ulike sjangere, men denne gangen spiller han selv hovedrollen. Debutalbumet The Guest kommer 26. mai, og er et konseptalbum som ble urfremført under Månefestivalen i Fredrikstad i juli 2016. Den første singelen «Wake» er allerede ute. Albumet har som utgangstanke at vi alle er gjester på jorden for kun en kort tid. Han har med seg Nosizwe og Daniela Bauer på vokal, og solide og erfarne bidragsytere på andre instrumenter.

Danielle Grubb
Hennes første album har tittelen Saturn. Tidligere har vi blitt servert EP-ene Pluto I og Pluto II, så hun har åpenbart en forkjærlighet for planeter (diskusjonen rundt Plutos status kan dere ta i lunsjen). Musikken er derimot svært jordnær. Hun lager rene, skarpe linjer både med instrumenter og tekster. Funky rock er utgangspunktet, men hun svinger innom elementer av både soul og r&b på sin ferd gjennom de åtte sporene.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Sunshine Reverberation
Det er mye snakk om bølger i musikkverdenen, og denne gangen må vi spørre om det er en liten tsunami på gang i Tromsø? Det tyter ut livlige toner fra nord, og på ukas meny serverer vi et rocka bidrag fra denne gjengens selvtitulerte debutalbum. Sunshine Reverberation smeller til med herlig sjarmerende garasjeknekk på sine fartsfylte og riffbaserte låter. Litt pønk, psykedelia og krautrock om hverandre. Etter eget utsagn inspirert av blant andre King Gizzard and the Lizzard Wizard, Ty Segall, Thee Oh Sees og White Fence.

Sarah Davachi
Minimalistiske toner siver ut av låtene hennes, der albumet All My Circles Run er siste tilskudd i katalogen. Dette er musikk som krever en tålmodig lytter, men som også har evnen til å gi deg følelsen av at tiden har stått stille underveis. Monotone vegger av lyd bygges lag på lag, og dette albumet kan lett bli din venn hvis du kjenner behovet for en avslappende stund i en ellers hektisk hverdag.

Colin John
18-åringen har tidligere blitt omtalt i denne spalten, da singelen «Jewels» ble utgitt i fjor høst. Nå er debutalbumet her, og på Mellompartiet viser han at han behersker flere ulike uttrykk. Dette er et stødig og modent dokument fra en som prøver å finne den vanskelige balansen mellom det å være ungdom og voksen, noe han formidler vekselvis på engelsk og norsk. Colin John har definitivt et talent for musikalsk håndverk, og kreativiteten med hensyn til arrangementene er kanskje det som imponerer mest. Musikalsk ligger dette albumet et sted mellom Håkan Hellströms og Daniel Kvammens univers, og det dukker opp munnspilling ‘a la Dylan på flere låter. Han fremstår nærmest kalkulert tilbakelent, men med så store doser sjarm at det er troverdig. En solid debut fra unggutten.

Noname
I fjor sommer kom albumet Telefone fra rapperen, der hun har fått med seg mange sterke medvokalister. Med utgangspunkt i egne opplevelser, tar hun opp temaer som fremmer både håp og smerte. Et gjennomgående tema på albumet er undertrykkelse av afro-amerikanske kvinner. Ord kastes mot deg i høyt tempo, og det er ikke alltid like lystig, men hun har en poetisk formidlingsmåte som er vanskelig ikke å bli grepet av.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Signe Eide
Minialbumet Simple/Heavy kom 31. mars. Hun er bare 2o år gammel, men høres ut som er svært erfaren artist. Så har hun også spilt en mengde konserter de siste årene, og driver sitt eget plateselskap. Stemmen hennes er det som setter de sterkeste sporene: den er barsk og kraftig, og minner om nederlandske Anouk fra begynnelsen av hennes karriere. Tekstene dreier seg rundt et oppgjør med ungdomstiden. Eide mikser energiske rocketoner og sarte popballader, og mestrer hele spekteret godt.

Bonny Doon
Slækk og sjarmerende gitarpoprock er hovedtrekkene på det selvtitulerte debutalbumet. Små elementer av countryfolk ‘a la Silver Jews sniker seg også inn iblant. Tekstene deres fortjener en ekstra lytt; de er akkurat passe fjonge i vendingene, slikt som passer perfekt til sløve kvelder med bris både i hodet og lufta.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Moira
19 år gammel lager hun heftig elektropop som Ladytron og andre i bransjen kunne vært stolte av. Hun er inspirert av magien som finnes i fantasy-universet, og singelen «Memories» er både leken og drømmende. Selv beskriver hun låten slik: «En hyllest til den magien en forelskelse bringer med seg, samtidig som den pirker borti sårheten i minnene av en kjærlighet som ikke blir gjengjeldt». Låten er produsert av Kjærleik, og dette samarbeidet får vi forhåpentligvis høre mer av.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Kamille Lindholm
Albumet Twice in August består av et fint og dempet knippe låter, der den danske artistens særegne stemme får skinne mellom smakfull og sparsommelig instrumentering. Hun freser også fra seg på noen låter, og makter dermed å skape herlige kontraster som bryter opp stemningen. En av årets hittil beste musikalske overraskelser.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

Sjekk også:

Musikalske sidespor – uke 16/2017

Musikalske sidespor – uke 13/2017

Musikalske sidespor – uke 12/2017

Musikalske sidespor – uke 11/2017

Musikalske sidespor – uke 10/2017

Musikalske sidespor – uke 9/2017

Musikalske sidespor – uke 8/2017

Musikalske sidespor – uke 7/2017

Musikalske sidespor – uke 6/2017

Musikalske sidespor – uke 5/2017

Musikalske sidespor – uke 4/2017

Musikalske sidespor – uke 3/2017

Musikalske sidespor – uke 2/2017

Musikalske sidespor – uke 1/2017

Musikalske sidespor – uke 50/51

Musikalske sidespor – uke 49

Musikalske sidespor – uke 48

Musikalske sidespor – uke 47

Musikalske sidespor – uke 46

Musikalske sidespor – uke 45

Musikalske sidespor – uke 44

Musikalske sidespor – uke 43

Musikalske sidespor – uke 42

Musikalske sidespor – uke 41

Musikalske sidespor – uke 40

Musikalske sidespor – uke 39

Musikalske sidespor – uke 38

Musikalske sidespor – uke 37

Musikalske sidespor – uke 36

Musikalske sidespor – uke 35

Musikalske sidespor – uke 34

Musikalske sidespor. Deluxe edition med gjestetips – uke 33

Jenta man som oftest hører før man ser

En hyllest til Prince på Sentrum Scene – jeg kunne ikke unngå å bite meg merke i Nosizwe Baqwa

Plateanmeldelse: Label – Oslo So Slow: Nosizwe Baqwa korer på «Nightstrolling»

SoulBase – produsenten bak Nosizwe

Deichman anbefaler: Årets album 2016: King Gizzard and the Lizard Wizard– Nonagon Infinity (en av våre skribenter)

Deichman anbefaler: Årets album 2015: King Gizzard & The Lizard Wizard – Quarters / Paper Mâché Dream Balloon (en av våre skribenter)

Deichman anbefaler: Årets album 2014: King Gizzard & The Lizard Wizard – I’m in your mind fuzz (en av våre skribenter)

Park, skog og Ty Segall

Hvor mange utgivelser kommer det fra Ty Segall i 2013?

Ukas tips! – Fuzz

Ty Segall-kompis Mikal Cronin

By:Larm 2015: Daniel Kvammen

Øya 2014: Guttedrøm i oppfyllelse

Daniel Kvammen – Du fortenar ein som meg

Daniel Kvammen slippkonsert: Første utgivelse fra Snertingdal Records

– Kjør på og lag uttrykket du selv syns er interessant. Ikke forhold deg til hva som er standarden

Love and theft for 75 years – (a cut-up poem)

Strap yourself to the tree with roots – Bob Dylan i norsk litteratur

Bob 71 – «Bob Dylan»

Elliot Murphy & Monica Heldal feirer Bob Dylans 75-årsdag på Parkteatret

5 skiver bedre enn sitt rykte – Bob Dylans «Saved»

Kjente plateomslag: Her ble bildene tatt!